Ragnar Olsen

Dette bildet av far er jeg spesielt glad i. Nå har det gått litt tid siden far døde, og jeg fikk lyst til å skrive noen ord på minnesiden hans. Selv om far var en flygingens mann, stortrivdes han på sjøen - og da gjerne i seilbåt. Her gjaldt også aerodynamikkens lover, og man måtte spille på lag med disse. Han elsket å suse av sted på bølgene på samme måte som i et seilfly i luftstrømmene. Eller alle andre former for luftfartøyer; store eller små - det var like stas. Far var også en meget dyktig flyinstruktør. Jeg vet det, for han var min læremester og førte meg frem til flysertifikat da jeg var tidlig i tyveårene. Han lot meg også kjøre familiens snekke inn og ut av marinaen på Holmen da jeg bare var 10 år gammel. Folk som så på stanset og ventet på det store krasjet, men det gikk helt fint. Far sto akter og kastet dreggen. . Han lærte meg mye praktisk. Han kom selv fra en skipperfamilie i Langesund og kunne alt om fortøyning, knoper og spleising av tau etc. Det lærte ham meg også. Far stilte høye krav til seg selv - og til andre. Han var en perfeksjonist. For noen kunne dette bli litt i overkant, men det var alltid godt ment. Takk for alt du gjorde for oss og var for oss. Du er dypt savnet og vi vil minnes deg med stor takknemlighet og glede. Kjærlig hilsen Siri

For å komme opp til huset der jeg bor må jeg gå en sti gjennom en hage. På sommeren er den omgitt av fargesprakende blomstermangfold i grønn frodighet. På vinteren virker stien brattere, glatt og ustø. Den minner om livet. Husverten min Ragnar klippet plenen. Og han måkte den vinterbratte stien. Nesten til dagen han døde. Hjemme. Slik han ønsket det. Jeg kjente ikke Ragnar lenge. Det ble på dagen nesten akkurat et år. Likevel satte han spor. Han lærte meg viktige ting om livet. Om å eldes med hevet hode og et positivt syn. At hver eneste dag må tas på alvor. Og at dagene skal leves også i moden alder. Jeg flyttet til det lille huset da jeg hadde det vanskelig. Tilfeldig eller skjebnen. Det føltes i alle fall som om veien førte meg dit. Ragnar og kona Turid tok meg godt imot. Det var som vi allerede kjente hverandre. Da vi møtes, gikk praten. De hadde begge kloke, gode blikk. Ragnar var flyver. Det er rart med ordet «var» fordi det bærer en endelighet i seg. Men Ragnar var flyver også etter at han sluttet å fly og helt til han sluttet med det for godt. I fjor vinter inviterte han meg med på flytur. På Bogstadvannet med modellflyet sitt og kameratene sine. En gjeng godt opp i åra. Eldstemann nærmet seg hundre. Ragnar nesten nitti. Slik vil jeg eldes tenkte jeg da. Med gutten og leken intakt. Jeg vil også bli en gammel mann som elsker nye utfordringer med luft under vingene, looper og spinn! Etter hver ble det mange samtaler med Ragnar. Jeg vil si vi ble venner Ragnar, kona Turid og jeg. Jeg inviterte dem over. Ikke fordi jeg måtte. Men fordi jeg likte det. Å sitte sammen med gode folk med gode blikk og snakke om alt mulig over en god kaffe og nybakt brød. Livet blir ikke så mye rikere enn det. Datteren min Marissa på sytten bemerket pussigheten i det: «Det er jo rart at du er så gammel finner deg nye venner som er mye eldre enn deg!». Ragnar insisterte på å måke den vinterbratte stien opp til huset. Han måtte jo holde seg i form. En dag sendte han meg en melding. Om jeg ikke kunne måke stien for han var litt sliten. Det var den dagen Oslo stoppet. Da ingen kom seg frem. Klokken 17 forklarte han meg hvordan den lunefulle snøfreser virket. Han var blek og litt ustø. Klokken 18.30 var jeg ferdig med å måke snø og stien opp til huset. Snøfreseren gikk tom for bensin akkurat ved inngangsdøra hans. Turid ringte meg en time senere og fortalte at Ragnar var død. Hjemme. Slik han ønsket. Jeg tente lys på trappa. Det brant i over et døgn, helt til Ragnar ble båret ned stien jeg hadde måkt. I det han ble båret forbi vinduet mitt tenkte jeg på det viktigste han lærte meg da vi slo av en prat en sommerdag. Dere er så snille mot meg sa jeg. Da så han på meg med det gode blikket sitt: Men er det egentlig noen grunn til å ikke være snill? Takk flyver for livsmotet du ga meg. Nå håper jeg du flyr i fred Ragnar, og høyere enn i alle dine drømmers drømmer. sa

En flygende helt har reist videre... Takk for gode minner og lærdom med NLF og flystua du ga oss. Ragnar var en solid kjernekar som både mestret å fly store og små flymaskiner.