Erzebet Seres, født Nagy, ble født 22. september 1940 i Bečej ved elven Tisza i daværende Jugoslavia, som datter av Ilona og Istvan Nagy. Hun vokste opp i en tid preget av krig, men i et hjem med sterke og praktiske foreldre. Faren bygget selv båten hun rodde på elven med, og som ung ble hun nasjonalmester i roing – et tidlig tegn på den styrken, viljen og utholdenheten som skulle prege hele livet hennes.
Hun studerte kjemi i Tuzla og vendte tilbake til Bečej for å undervise ved gymnaset. Der møtte hun Sandor Seres, også lærer ved skolen. Deres første møte fant sted ved Tisza-elven, og kort tid etter ble de gift. Sammen startet de et liv preget av arbeidsglede, nysgjerrighet og et sterkt partnerskap. Fremfor alt bar forholdet deres preg av en dyp kjærlighet – de gjorde alt sammen, og levde i et nært, omsorgsfullt og respektfullt fellesskap som var større enn livet selv.
Paret flyttet senere til Bor, en av Europas største kobbergruver, omgitt av skog og sterke lokale tradisjoner. Her fikk de sin første datter, Silvija. Begge arbeidet i ledende stillinger i gruveselskapet – Erzebet innen kjemi, og Sandor med etableringen av en av landets første store datamaskiner.
I 1972 flyttet familien til Novi Sad, hvor de fikk sin yngre datter Gabriela i 1974. Erzebet arbeidet i det nasjonale oljeselskapet samtidig som hun tok en mastergrad i økonomi. Senere ble hun hentet til en sentral stilling i Nasjonalbanken i Vojvodina, hvor hun fikk ansvar for etableringen av bankens nye datasenter. Hun var aldri redd for å gå inn i nye og krevende oppgaver. Gjennom hele livet møtte hun endringer med mot, nysgjerrighet og styrke – enten det gjaldt arbeid, nye land eller livet selv. Og alltid sto hun først og fremst opp for familien sin.
I 1987 flyttet hun til Norge sammen med familien. Etter et år i Horten slo de seg ned i Bærum, med nye jobber, nytt hus og et nytt liv – familien samlet igjen. De neste tjue årene arbeidet hun i Incatel og andre dataselskaper me d datakart og systemtesting. Hun syklet eller gikk til jobb hver dag, alltid med den samme energien, disiplinen og pliktfølelsen som hadde fulgt henne gjennom hele livet. Hun klaget aldri, var sjelden sliten, og møtte alltid verden ryddig, sterk og klar.
For familien var Erzebet likevel langt mer enn alt hun oppnådde i arbeid. Hun var den sterke og trygge midten i familien – en klok og utrettelig tilstedeværelse i livene våre. Hun bar oss med varme, omsorg og en stille autoritet som gjorde at alle følte seg sett og tatt vare på. Hos henne fant vi alltid støtte og retning, og hun hadde en sjelden evne til å samle familien rundt seg, igjen og igjen.
Familien vokste etter hvert med svigersønner og åtte barnebarn. Som bestemor var hun grenseløst omsorgsfull, ofte med to tåteflasker i hendene samtidig. Hendene hennes var de mykeste i verden – alltid klare til å trøste, hjelpe og holde rundt oss når vi trengte det. Hun åpnet hjemmet sitt for både familie og venner, og samlet oss gjennom mange år til lørdagsfrokoster med nybakte brød og et bord som alltid var fullt. I hagen arrangerte hun store familiesamlinger med pljeskavica på grillen og krempita til dessert – latter, samtaler og mennesker rundt bordet slik hun likte det best.
Hun elsket hagen sin, bøkene sine, sudoku og matlaging. Men aller mest elsket hun familien sin. Sammen levde Erzebet og Sandor et liv i uvanlig nærhet og gjensidig hengivenhet – et partnerskap som bar dem gjennom mer enn seksti år. Den store og varme familien de etterlater seg er et tydelig uttrykk for dette livslange fellesskapet.
Erzebet var varm og sterk, pliktoppfyllende og klok, gjestfri og rettferdig. Hun hadde også en stille livsglede og en generøsitet som gjorde at mennesker rundt henne følte seg hjemme. Hun var stolt, omsorgsfull og klok, med en dyp verdighet og en sterk rettferdighetssans. Hun var en av de menneskene som holder en familie sammen – stille, stødig og med en kjærlighet som alltid var større enn henne selv.
Hun døde 11. mars 2026 på Bærum sykehus etter hjertesvikt og påfølgende komplikasjoner.
Hun etterlater seg et stort tomrom i livene våre. Men også et liv fylt av kjærlighet, styrke og minner som vil leve videre i familien hun samlet og bar gjennom hele sitt liv.
Erzebet Seres, født Nagy, ble født 22. september 1940 i Bečej ved elven Tisza i daværende Jugoslavia, som datter av Ilona og Istvan Nagy. Hun vokste opp i en tid preget av krig, men i et hjem med sterke og praktiske foreldre. Faren bygget selv båten hun rodde på elven med, og som ung ble hun nasjonalmester i roing – et tidlig tegn på den styrken, viljen og utholdenheten som skulle prege hele livet hennes.
Hun studerte kjemi i Tuzla og vendte tilbake til Bečej for å undervise ved gymnaset. Der møtte hun Sandor Seres, også lærer ved skolen. Deres første møte fant sted ved Tisza-elven, og kort tid etter ble de gift. Sammen startet de et liv preget av arbeidsglede, nysgjerrighet og et sterkt partnerskap. Fremfor alt bar forholdet deres preg av en dyp kjærlighet – de gjorde alt sammen, og levde i et nært, omsorgsfullt og respektfullt fellesskap som var større enn livet selv.
Paret flyttet senere til Bor, en av Europas største kobbergruver, omgitt av skog og sterke lokale tradisjoner. Her fikk de sin første datter, Silvija. Begge arbeidet i ledende stillinger i gruveselskapet – Erzebet innen kjemi, og Sandor med etableringen av en av landets første store datamaskiner.
I 1972 flyttet familien til Novi Sad, hvor de fikk sin yngre datter Gabriela i 1974. Erzebet arbeidet i det nasjonale oljeselskapet samtidig som hun tok en mastergrad i økonomi. Senere ble hun hentet til en sentral stilling i Nasjonalbanken i Vojvodina, hvor hun fikk ansvar for etableringen av bankens nye datasenter. Hun var aldri redd for å gå inn i nye og krevende oppgaver. Gjennom hele livet møtte hun endringer med mot, nysgjerrighet og styrke – enten det gjaldt arbeid, nye land eller livet selv. Og alltid sto hun først og fremst opp for familien sin.
I 1987 flyttet hun til Norge sammen med familien. Etter et år i Horten slo de seg ned i Bærum, med nye jobber, nytt hus og et nytt liv – familien samlet igjen. De neste tjue årene arbeidet hun i Incatel og andre dataselskaper me d datakart og systemtesting. Hun syklet eller gikk til jobb hver dag, alltid med den samme energien, disiplinen og pliktfølelsen som hadde fulgt henne gjennom hele livet. Hun klaget aldri, var sjelden sliten, og møtte alltid verden ryddig, sterk og klar.
For familien var Erzebet likevel langt mer enn alt hun oppnådde i arbeid. Hun var den sterke og trygge midten i familien – en klok og utrettelig tilstedeværelse i livene våre. Hun bar oss med varme, omsorg og en stille autoritet som gjorde at alle følte seg sett og tatt vare på. Hos henne fant vi alltid støtte og retning, og hun hadde en sjelden evne til å samle familien rundt seg, igjen og igjen.
Familien vokste etter hvert med svigersønner og åtte barnebarn. Som bestemor var hun grenseløst omsorgsfull, ofte med to tåteflasker i hendene samtidig. Hendene hennes var de mykeste i verden – alltid klare til å trøste, hjelpe og holde rundt oss når vi trengte det. Hun åpnet hjemmet sitt for både familie og venner, og samlet oss gjennom mange år til lørdagsfrokoster med nybakte brød og et bord som alltid var fullt. I hagen arrangerte hun store familiesamlinger med pljeskavica på grillen og krempita til dessert – latter, samtaler og mennesker rundt bordet slik hun likte det best.
Hun elsket hagen sin, bøkene sine, sudoku og matlaging. Men aller mest elsket hun familien sin. Sammen levde Erzebet og Sandor et liv i uvanlig nærhet og gjensidig hengivenhet – et partnerskap som bar dem gjennom mer enn seksti år. Den store og varme familien de etterlater seg er et tydelig uttrykk for dette livslange fellesskapet.
Erzebet var varm og sterk, pliktoppfyllende og klok, gjestfri og rettferdig. Hun hadde også en stille livsglede og en generøsitet som gjorde at mennesker rundt henne følte seg hjemme. Hun var stolt, omsorgsfull og klok, med en dyp verdighet og en sterk rettferdighetssans. Hun var en av de menneskene som holder en familie sammen – stille, stødig og med en kjærlighet som alltid var større enn henne selv.
Hun døde 11. mars 2026 på Bærum sykehus etter hjertesvikt og påfølgende komplikasjoner.
Hun etterlater seg et stort tomrom i livene våre. Men også et liv fylt av kjærlighet, styrke og minner som vil leve videre i familien hun samlet og bar gjennom hele sitt liv.
Til minne om
Erzebet Seres, født Nagy, ble født 22. september 1940 i Bečej ved elven Tisza i daværende Jugoslavia, som datter av Ilona og Istvan Nagy. Hun vokste opp i en tid preget av krig, men i et hjem med sterke og praktiske foreldre. Faren bygget selv båten hun rodde på elven med, og som ung ble hun nasjonalmester i roing – et tidlig tegn på den styrken, viljen og utholdenheten som skulle prege hele livet hennes.
Hun studerte kjemi i Tuzla og vendte tilbake til Bečej for å undervise ved gymnaset. Der møtte hun Sandor Seres, også lærer ved skolen. Deres første møte fant sted ved Tisza-elven, og kort tid etter ble de gift. Sammen startet de et liv preget av arbeidsglede, nysgjerrighet og et sterkt partnerskap. Fremfor alt bar forholdet deres preg av en dyp kjærlighet – de gjorde alt sammen, og levde i et nært, omsorgsfullt og respektfullt fellesskap som var større enn livet selv.
Paret flyttet senere til Bor, en av Europas største kobbergruver, omgitt av skog og sterke lokale tradisjoner. Her fikk de sin første datter, Silvija. Begge arbeidet i ledende stillinger i gruveselskapet – Erzebet innen kjemi, og Sandor med etableringen av en av landets første store datamaskiner.
I 1972 flyttet familien til Novi Sad, hvor de fikk sin yngre datter Gabriela i 1974. Erzebet arbeidet i det nasjonale oljeselskapet samtidig som hun tok en mastergrad i økonomi. Senere ble hun hentet til en sentral stilling i Nasjonalbanken i Vojvodina, hvor hun fikk ansvar for etableringen av bankens nye datasenter. Hun var aldri redd for å gå inn i nye og krevende oppgaver. Gjennom hele livet møtte hun endringer med mot, nysgjerrighet og styrke – enten det gjaldt arbeid, nye land eller livet selv. Og alltid sto hun først og fremst opp for familien sin.
I 1987 flyttet hun til Norge sammen med familien. Etter et år i Horten slo de seg ned i Bærum, med nye jobber, nytt hus og et nytt liv – familien samlet igjen. De neste tjue årene arbeidet hun i Incatel og andre dataselskaper me d datakart og systemtesting. Hun syklet eller gikk til jobb hver dag, alltid med den samme energien, disiplinen og pliktfølelsen som hadde fulgt henne gjennom hele livet. Hun klaget aldri, var sjelden sliten, og møtte alltid verden ryddig, sterk og klar.
For familien var Erzebet likevel langt mer enn alt hun oppnådde i arbeid. Hun var den sterke og trygge midten i familien – en klok og utrettelig tilstedeværelse i livene våre. Hun bar oss med varme, omsorg og en stille autoritet som gjorde at alle følte seg sett og tatt vare på. Hos henne fant vi alltid støtte og retning, og hun hadde en sjelden evne til å samle familien rundt seg, igjen og igjen.
Familien vokste etter hvert med svigersønner og åtte barnebarn. Som bestemor var hun grenseløst omsorgsfull, ofte med to tåteflasker i hendene samtidig. Hendene hennes var de mykeste i verden – alltid klare til å trøste, hjelpe og holde rundt oss når vi trengte det. Hun åpnet hjemmet sitt for både familie og venner, og samlet oss gjennom mange år til lørdagsfrokoster med nybakte brød og et bord som alltid var fullt. I hagen arrangerte hun store familiesamlinger med pljeskavica på grillen og krempita til dessert – latter, samtaler og mennesker rundt bordet slik hun likte det best.
Hun elsket hagen sin, bøkene sine, sudoku og matlaging. Men aller mest elsket hun familien sin. Sammen levde Erzebet og Sandor et liv i uvanlig nærhet og gjensidig hengivenhet – et partnerskap som bar dem gjennom mer enn seksti år. Den store og varme familien de etterlater seg er et tydelig uttrykk for dette livslange fellesskapet.
Erzebet var varm og sterk, pliktoppfyllende og klok, gjestfri og rettferdig. Hun hadde også en stille livsglede og en generøsitet som gjorde at mennesker rundt henne følte seg hjemme. Hun var stolt, omsorgsfull og klok, med en dyp verdighet og en sterk rettferdighetssans. Hun var en av de menneskene som holder en familie sammen – stille, stødig og med en kjærlighet som alltid var større enn henne selv.
Hun døde 11. mars 2026 på Bærum sykehus etter hjertesvikt og påfølgende komplikasjoner.
Hun etterlater seg et stort tomrom i livene våre. Men også et liv fylt av kjærlighet, styrke og minner som vil leve videre i familien hun samlet og bar gjennom hele sitt liv.
Erzebet Seres, født Nagy, ble født 22. september 1940 i Bečej ved elven Tisza i daværende Jugoslavia, som datter av Ilona og Istvan Nagy. Hun vokste opp i en tid preget av krig, men i et hjem med sterke og praktiske foreldre. Faren bygget selv båten hun rodde på elven med, og som ung ble hun nasjonalmester i roing – et tidlig tegn på den styrken, viljen og utholdenheten som skulle prege hele livet hennes.
Hun studerte kjemi i Tuzla og vendte tilbake til Bečej for å undervise ved gymnaset. Der møtte hun Sandor Seres, også lærer ved skolen. Deres første møte fant sted ved Tisza-elven, og kort tid etter ble de gift. Sammen startet de et liv preget av arbeidsglede, nysgjerrighet og et sterkt partnerskap. Fremfor alt bar forholdet deres preg av en dyp kjærlighet – de gjorde alt sammen, og levde i et nært, omsorgsfullt og respektfullt fellesskap som var større enn livet selv.
Paret flyttet senere til Bor, en av Europas største kobbergruver, omgitt av skog og sterke lokale tradisjoner. Her fikk de sin første datter, Silvija. Begge arbeidet i ledende stillinger i gruveselskapet – Erzebet innen kjemi, og Sandor med etableringen av en av landets første store datamaskiner.
I 1972 flyttet familien til Novi Sad, hvor de fikk sin yngre datter Gabriela i 1974. Erzebet arbeidet i det nasjonale oljeselskapet samtidig som hun tok en mastergrad i økonomi. Senere ble hun hentet til en sentral stilling i Nasjonalbanken i Vojvodina, hvor hun fikk ansvar for etableringen av bankens nye datasenter. Hun var aldri redd for å gå inn i nye og krevende oppgaver. Gjennom hele livet møtte hun endringer med mot, nysgjerrighet og styrke – enten det gjaldt arbeid, nye land eller livet selv. Og alltid sto hun først og fremst opp for familien sin.
I 1987 flyttet hun til Norge sammen med familien. Etter et år i Horten slo de seg ned i Bærum, med nye jobber, nytt hus og et nytt liv – familien samlet igjen. De neste tjue årene arbeidet hun i Incatel og andre dataselskaper me d datakart og systemtesting. Hun syklet eller gikk til jobb hver dag, alltid med den samme energien, disiplinen og pliktfølelsen som hadde fulgt henne gjennom hele livet. Hun klaget aldri, var sjelden sliten, og møtte alltid verden ryddig, sterk og klar.
For familien var Erzebet likevel langt mer enn alt hun oppnådde i arbeid. Hun var den sterke og trygge midten i familien – en klok og utrettelig tilstedeværelse i livene våre. Hun bar oss med varme, omsorg og en stille autoritet som gjorde at alle følte seg sett og tatt vare på. Hos henne fant vi alltid støtte og retning, og hun hadde en sjelden evne til å samle familien rundt seg, igjen og igjen.
Familien vokste etter hvert med svigersønner og åtte barnebarn. Som bestemor var hun grenseløst omsorgsfull, ofte med to tåteflasker i hendene samtidig. Hendene hennes var de mykeste i verden – alltid klare til å trøste, hjelpe og holde rundt oss når vi trengte det. Hun åpnet hjemmet sitt for både familie og venner, og samlet oss gjennom mange år til lørdagsfrokoster med nybakte brød og et bord som alltid var fullt. I hagen arrangerte hun store familiesamlinger med pljeskavica på grillen og krempita til dessert – latter, samtaler og mennesker rundt bordet slik hun likte det best.
Hun elsket hagen sin, bøkene sine, sudoku og matlaging. Men aller mest elsket hun familien sin. Sammen levde Erzebet og Sandor et liv i uvanlig nærhet og gjensidig hengivenhet – et partnerskap som bar dem gjennom mer enn seksti år. Den store og varme familien de etterlater seg er et tydelig uttrykk for dette livslange fellesskapet.
Erzebet var varm og sterk, pliktoppfyllende og klok, gjestfri og rettferdig. Hun hadde også en stille livsglede og en generøsitet som gjorde at mennesker rundt henne følte seg hjemme. Hun var stolt, omsorgsfull og klok, med en dyp verdighet og en sterk rettferdighetssans. Hun var en av de menneskene som holder en familie sammen – stille, stødig og med en kjærlighet som alltid var større enn henne selv.
Hun døde 11. mars 2026 på Bærum sykehus etter hjertesvikt og påfølgende komplikasjoner.
Hun etterlater seg et stort tomrom i livene våre. Men også et liv fylt av kjærlighet, styrke og minner som vil leve videre i familien hun samlet og bar gjennom hele sitt liv.
Denne administrasjonsavgiften sikrer oppfølging av kjøpet til riktig florist. Den inkluderer godkjenning fra floristen og eventuelle påminnelser til floristen for å godkjenne bestillingen. Avgiften dekker også kundestøtte for blomsterkjøp.
Kjære tante Erzebet,
Takk for den glede du gav. Takk for godt vennskap og gode minner. Takk for din raushet og hjelpende hånd. Takk for din klokskap vi fikk lære å kjenne. Takk og fred over ditt minne. Du vil for alltid være i våre hjerter. En siste hilsen fra Nenad, Tanja, Nikolai, Anna og Emma.