Takk for alt Eva. Jeg har ikke ord for hvilken betydning du har hatt i livet mitt. Det lever sterkt i meg den dag i dag og jeg er evig takknemlig for årene på NPI både som student og hjelpelærer. Jeg takker for dybden, mystikken, humoren som du delte så generøst. Og for Tillit, toleranse og gjensidighet for å bruke dine egne ord.
Med andre ord atter: Takk for alt kjære Eva

Takk kjære Eva for alt du gav, for ditt pioner arbeid, og takket være utdanningen i psykodrama fikk jeg ikke bare gode verktøy, tilgang til kreativitet og spontanitet, men også nære venner som fremdeles er mine nærmeste. Hvil i fred 🙏❤️

Evig takknemlig, Eva. Du har vært en av mine viktigste livreddere. Du viste meg rollebyttet, og en helt ny verden åpnet seg

Kjære Eva.
Som din femårige student i kull 5 ved NPI samt som veisøker i en rekke psykodrama som du ledet med livserfaren klokskap samt din varme og trygge veilederhånd, har du bistått også meg - som én av så mange - i å finne en ny og uvurderlig retning videre i Livet.
Jeg bøyer meg ydmykt og i dyp takknemlighet for dette du ga.oss alle.

Eva Røine var en fantastisk pioner, og med sterke meninger som man gjerne må ha for å bryte opp kollektive mønstre.
En veldig interessant og hyggelig dame, men sånn jeg husker det så ble det ikke noe « small talk» med henne, men diskusjoner over de dypere aspektene ved mennesket.
Hadde noen diskusjoner med henne på Bauker kursgård i 1989, om bevisstheten og menneskers individuelle og kollektive traumemønstre husker jeg. Vi var ikke alltid enige🙂

Hun gjorde en stor forskjell i Norge med å utdanne mange, og vil bli husket lenge🌹🌹🌹

Takk for din tilstedeværelse i både mitt og utrolig mange andre menneskers liv - der du med kreativitet og åpenhet ledes oss ut på dypt vann og deretter inn på stille grunn for refleksjon og deling . De dramaer du ledet var alltid så spennende og med uventede og åpnende vendinger . Hvil i fred ♥️

Takk for alt du har bidratt med for mange av oss. Du har gjort mitt liv rikere personlig og faglig.

Du sa jeg var det sterkeste menneske du noen sinne hadde møtt. Det ga meg styrke til å være det menneske. Takk Eva, for alt du ga.

Tusen takk for alt du ga videre Eva 🙏 💞💚

Takk kjære Eva.

Takk for inspirasjon og tillitt.

Takk for alle gode minner, og alt du har gjort for meg kjære Eva ♥️

I et viktig veiskille sto du, min redningsmann og åndelige veileder.
Takk for all støtte og for retningen du ga meg..
Liv.

Til minne om Eva Røine

Det finnes mennesker som blir værende hos oss lenge etter at de er borte. Ikke fordi de søkte oppmerksomhet eller satte seg selv i sentrum, men fordi de forandret måten vi ser mennesker på. Eva Røine var et slikt menneske.
For meg er hennes bortgang et farvel til den personen som har hatt størst innflytelse på mitt faglige og menneskelige liv. Gjennom mer enn førti år har jeg båret med meg hennes tanker, verdier og menneskesyn. De har vært en del av meg i møte med pasienter, kolleger, ledere og beslutningstakere. Når jeg ser tilbake på et langt yrkesliv som kliniker, leder og helsebyråkrat innen psykisk helsevern, er det ingen som har satt dypere spor enn Eva.
Jeg møtte en fagperson med en usedvanlig evne til å se bak diagnoser, roller og fasader. Hun møtte aldri mennesker som «tilfeller» eller «pasienter». Hun møtte dem som hele mennesker – med livshistorier, drømmer, sårbarhet og iboende ressurser. Hun lærte oss at terapi ikke først og fremst handler om metoder og teknikker, men om motet til å være til stede, kreativiteten til å finne nye veier og viljen til å møte et annet menneske med respekt og kjærlighet.
Gjennom psykodrama åpnet hun dører mange trodde var stengt. Hun viste hvordan lek, spontanitet, teater og kreativitet kunne gi språk til det som ikke lot seg uttrykke med ord alene. Hun ga mennesker muligheten til å gjenoppdage seg selv, og hun inspirerte generasjoner av terapeuter til å våge mer enn manualer og prosedyrer kunne lære dem.
Det som gjorde sterkest inntrykk på meg, var likevel ikke først og fremst hennes faglige dyktighet. Det var hennes menneskelighet. Hun levde slik hun lærte. Det var samsvar mellom ordene og handlingene hennes. Hun hadde en klokskap som aldri gjorde seg viktig, en varme som skapte trygghet, og en ro som gjorde at mennesker vokste i hennes nærvær.
Da Eva, hele 97 år gammel, ga ut sin siste bok, fikk jeg den store æren av å bidra. Boken ble ikke en fortelling om henne selv, men om menneskene hun hadde møtt gjennom et langt liv med psykodrama. Det sier mye om hvem hun var. I forordet skriver hun at hun ønsket å etterlate noe som kunne bidra til at psykodrama lever videre, kanskje til og med inspirere til en ny oppblomstring i Norge. Selv ved slutten av sitt liv var hun mer opptatt av å gi videre enn å se tilbake. Hun ønsket ikke applaus – hun ønsket framtid.
Som en hilsen til henne skrev jeg diktet «Eva – hovedrollen». Ordene kom nærmest av seg selv:
«Eva står der – midt i lyset,
ikke fordi noen satte henne dit,
men fordi hun fant det selv.»
Det var slik jeg opplevde henne. Hun tok aldri hovedrollen fordi hun søkte den, men fordi hennes integritet, klokskap og mot gjorde henne til et naturlig midtpunkt.
Senere i diktet skrev jeg:
«Hun bærer ikke masker lenger.
Ingen rolle må hun passe inn i,
ingen manuslinjer skrevet av andres frykt.»
Disse linjene handler om friheten Eva ga andre. Hun lærte oss å legge bort maskene, våge å være ekte og stole på at det mest menneskelige også er det mest helende. Hun viste oss at vi ikke behøver å leve etter andres manus, men kan skrive våre egne liv.
Den siste linjen i diktet betyr kanskje mest av alt:
«Hun er selve scenen.»
For meg rommer disse ordene hele Eva. Hun skapte rom hvor mennesker kunne våge å være seg selv. Hun bygde scener der frykt kunne bli til mot, skam til verdighet og ensomhet til fellesskap. Hun var ikke bare en formidler av psykodrama – hun levendegjorde det.
Jeg skylder Eva en takknemlighet som er vanskelig å sette ord på. Hun har vært med på å forme meg både som fagperson og som menneske. Hvis jeg gjennom mitt eget arbeid har klart å gi noe godt videre til andre, har mye av det sitt utspring i det hun lærte meg.
Jeg vet at jeg ikke er alene om denne følelsen. Gjennom et langt liv berørte hun utallige mennesker. Pasienter, studenter, kolleger og venner bærer alle med seg noe av Eva videre. Det er kanskje det vakreste et menneske kan etterlate seg – ikke bare minner, men levende spor i andre menneskers liv.
Nå er Eva borte. En av de store pionerene innen norsk psykodrama har forlatt oss. Men lyset hun tente i så mange mennesker, kan ikke slukkes. Det lever videre i alle oss som fikk privilegiet av å møte henne, lære av henne og bli inspirert av hennes utrettelige tro på menneskets muligheter.
Takk, kjære Eva.
For alt du lærte oss. For motet du ga oss. For menneskevarmen du delte med oss. Og for at du viste oss at ekte faglighet alltid begynner med å se mennesket.

Hvil i fred.

Du har vært mitt forbilde i alle mine år.Takker for både klokt nærvær blandet med mye smil og latter.